Da har jeg altså gjort det jeg en gang i tiden sverget aldri å gjøre... Jeg har laget en blogg. En reiseblogg, faktisk. Nå har det seg jo slik at Facebook ofte er den mest tilfredsstillende arena for eksponeringskåte mennesker å vise frem bilder og opplevelser på, samt tvinge venner og kjente til å observere og kommentere, men blogg ble det nå likevel. I motsetning til en hysterisk, nybakt mor forventer jeg ikke den slags interesse for min reise eller reiseblogg (det nærmeste jeg har et hjertebarn akkurat nå), men regner med at det kan være greit å få en liten oppdatering i ny og ne. Særlig ettersom det koster rundt 57 kroner minuttet å ringe til/fra Russland. Nuvel.
Forhåpentligvis ligger min visumsøknad nå hos det russiske konsulat i Kirkenes, hvor slavisk disiplin og arbeidsmoral vil sørge for at jeg raskt får innreisepapirer til dette Xanadu som er Russland.
Turen starter 13. juni. Da lander jeg i St. Petersburg, hvor jeg skal traske rundt i 3 dager før jeg hopper på første tog til Nizjnij Novgorod (prøv å si det fort etter hverandre ti ganger).
I morgen skal jeg gå til innkjøp av kamera og mini-pc, så får vi se om det blir orden på dette.
I mellomtiden er det ikke mye annet å gjøre enn å lalle rundt på interweben på leting etter historier, bilder og andre interessante transsibirskrelaterte ting.
Hvem vet, kanskje blir denne madammen togmatronen min et eller annet sted på reisen... Det hadde vært noe!