Da var den lengste togturen unnagjort, og den transsibirske ferden går mot slutten. I morgen er det duket for å ta en nærmere titt på Khabarovsk, men i mellomtiden følger noen bilder fra den lange turen langs den mongolske og kinesiske grensen.
Tog nummer 2, "Россия" (Russland), går mellom Moskva og Vladivostok med avgang fra Moskva annenhver dag. I motsetning til andre tog er dette smakfullt malt i det russiske flaggets hvite, blå og røde farger. På perrongen utenfor toget stod en stor gruppe tyske turister og drakk vodka i lystig lag. Disse skulle desverre av i Irkutsk, så jeg fikk ikke tilbrakt noe tid med dem på toget.
Storfornøyd, skjeggete turist i førsteklassekupéen med laptop, bøker og litt vodka i koppen. Kupéene på 1. klasse var like store som 2. klasse, men med to senger. Jeg delte rom med en middelaldrende dame ved navn Elena i noen timer, men hadde stedet for meg selv resten av turen. Elena kom fra St. Petersburg og skulle feriere med familien på deres datsja. Hun hadde fløyet til Irkutsk og tok toget videre derfra. Så kort som hun reiste skjønner jeg ikke at hun reiste med 1. klasse, men hun hadde vel penger... Vi fikk snakket litt russisk sammen, og jeg tror hun forstod det jeg fortalte fra turen.
Middag på toget. Restaurantvognene er ikke det helt store her, og russere flest reiser med mye mat, særlig nudler som man varmer med vann fra samovaren man finner i samtlige vogner, i baggasjen. Ettersom jeg begynner å bli en smule rutinert hadde jeg kjøpt en hel grillet kylling dagen før avreise. Den bidro til å gjøre de nokså slitne nudlene til et lite festmåltid.
Gangen i vognene er veldig smal og man føler seg ikke så rent lite klumsete når man kommer brasende inn med fullpakket sekk mens man forsøker å smyge seg forbi andre passasjerer. I enden av gangen står konduktøren, eller togmatronen, som jeg liker å kalle dem. Den siste dagen på toget kom hun inn til meg for å støvsuge og lurte på om ikke jeg skulle se på tv'n som hang over døra. Alt er selvsagt russisk (og det som er utenlandsk er dubbet til russisk...)
Den gode, gamle samovaren blir hyppig brukt av russerne til mat og særlig te. Alle vogner har en utenfor konduktørens kupé.
Vognene har to toaletter hver og det er litt av en utfordring å stå og forsøke å treffe skåla mens toget rister og svinger hit og dit (man vil helst unngå å sette seg ned). I vognen min var det ene toalettet ute av drift (så vidt jeg fikk med meg som følge av mangel på dorull, men det måtte det da være mulig å fylle på). Etter å ha latet er det klokt å trekke ned så fort som mulig, ettersom ristingen får skålens innhold til å skvulpe voldsomt!
Den vakre Bajkalsjøen. Jeg angrer litt nå på at jeg ikke satt av mer tid i Irkutsk, slik at jeg kunne tilbrakt en dag eller to ved verdens eldste og dypeste innsjø. For tiden er et prosjekt i gang hvor man lager en gangsti rundt hele innsjøen. Det hele er basert på frivillig arbeid og mange utlendinger kommer hit for å delta i arbeidet og bli kjent med nye mennesker.
Sjøen hadde en fantastisk blå dis hengende over seg, som desverre ikke var så lett å få et bilde av. Toget tøffer langs Bajkal i flere mil og å titte ut av vinduet og se dette var nok høydepunktet av hva man fikk se fra toget.
Stasjonen i Ulan Ude (som navnet tilsier i nærheten av Mongolia). Ulan Ude er hjemmet til verdens største Leninhode (for en ære!). Hodet ble muligens plassert akkurat her for å strø salt i såret til befolkningen, som motsatte seg bolsjeviseringen av området etter den russiske borgerkrigen. I følge guideboka trøster imidlertid mange av de lokale seg med at øynene på hodet ser mistenkelig asiatiske ut. Den som ler sist ler best.
De sibirske stepper, uten et tre i mils omkrets
I et datsjaområde fikk jeg øye på en gammel kolkhoz "колхоз" (en sovjetisk kollektivfarm). Disse erstattet de familiedrevne bondegårdene fra 20-tallet av og var i praksis en ny versjon av livegenskapen, som ble avskaffet på slutten av 1800-tallet av tsar Aleksandr II. Russiske bønder må ha følt seg temmelig forrådt av bolsjevikene, som rett før revolusjonen lovte å dele ut jord til bøndene (såkalt "sosialisering av jorden") før de endte opp med å ta den fra dem igjen. Lønninger i form av penger var nærmest fraværende, mens arbeidere i kolkhozene og deres etterkommere var bundet til jorda (i likhet med tidlige leilendinger). Det nedsettende russiske ordet "kulak" (кулак) betydde i utgangspunktet en som ikke arbeidet med jorda, men grafset til seg på andres bekostning, og ble under bolsjevikene brukt for å betegne bønder som profitterte på jord og ansatte hjelpere i jordbruket (det man i dag vil kalle vanlige bønder). De såkalte kulakkene ble senere utrensket gjennom utsulting og fangeleirer.
Stasjonen i Petrovskij Zavod (Петровский завод), oversatt til "Peters fabrikk" etter støperiet som ble etablert på stedet i 1789 for å forsyne regionens gullgruver med jern (mens franskmennene laget revolusjon sendte den russiske tsaren fanger til jernstøperiet i Sibir). Støperiet er i drift den dag i dag. De tidligere omtalte dekabristene ble sendt hit i 1830 og på bildet kan man se deres minnesmerke, for ordens skyld med en statue av Lenin på toppen.
Tidlig formiddag på tundraen, dag 2.
Den lille bosettingen Mogotsja (Могоча) er sannsynligvis et av de tøffeste stedene å bo langs den transsibirske jernbanen grunnet permafrost og sommersol. Om vinteren synker temperaturen her ned mot -60 grader celsius, mens sommerdagene kan bli så varme som 45 grader.
Stasjonsbygget i Yerofej Pavlovitsj (Ерофей Павлович), oppkalt etter Erofej Pavlovitsj Khabarov, den russiske oppdageren som erobret Amur-regionen i det 17. århundre.
En trivelig datsja i nærheten av Khabarovsk
En av stasjonsbygningene i Khabarovsk. Vel fremme etter 56 timer på toget. Etter en liten taxitur inn til byen og hotellet var det fantastisk å kunne ta seg en dusj, spise noe annet enn nudler og slappe av.
Like overfor hotell Parus i Khabarovsk står denne kirken og dette sovjetiske monumentet side om side. Et strålende symbol på Russlands motstridende historie og kultur.
Utsikt mot sjøen fra plassen med kirken og obelisken. Nedenfor ligger en strand og ferjekaier. Khabarovsk er full av bakker og minner litt om (sånn man forestiller seg uten å ha vært der ennå) San Francisco. Lange bratte bakker overalt gjør dette til en helt annerledes by enn de jeg tidligere har besøkt. I bakgrunnen kan man skimte et russisk krigsskip. Ikke noe vanlig synd en dag på stranda, kanskje, men dette er jo tross alt Russland
Det er kjekt å kunne zoome. Noen med litt peiling kan kanskje se hva slags skip dette er. Jeg kan knapt knytte en båtmannsknopp, og er helt udugelig i alt som har med hav og skip å gjøre.
Kanskje ikke så lett å se at de fire herrene på bildet er The Beatles. I gangen utenfor hotellrommet mitt henger det mange bilder av bandet, uten at jeg er helt sikker på hvorfor. Kanskje eieren er hardcore Beatles-fan, hvem vet?
Hotellrommet er stort og fint med (relativt stort) kjøleskap, stort bad, stor seng (dog veldig hard) og trådløst internett (HURRA!)
Her skal man sove i natt. Toget til Vladivostok går klokken 19 i morgen, så jeg har betalt litt ekstra for å slippe å drasse på reisesekken i 7 timer. Fra Novosibirsk til Irkutsk delte jeg kupé med en russer som skulle til Khabarovsk og tilbød seg å guide meg rundt dersom jeg var interessert. Jeg fikk et telefonnummer (som jeg ennå ikke er sikker på om er riktig, ettersom det var ett nummer mer enn de andre russiske telefonnumrene jeg har snublet over her). Vi får se hva som skjer i morgen. Jeg har jo uansett ikke så mye tid å bruke her i byen.
Ny rapport følger fra turens siste holdeplass: Vladivostok. På gjenhør!
