9289 km jernbanespor tilbakelagt. Farvel, Russland!

Den siste og korteste togturen (bare 11 timer!) gjennom Russland ble også den mest pratsomme og utfordrende rent språkmessig. Toget tøffet av gårde fra Khabarovsk kl 21, og i badstua som var kupeen vår møtte jeg Valentina og Sergej. Begge 60+ og veldig interessert i en ensom, ung nordmann på reise rundt verden. Ikke overraskende måtte samtalen gå på russisk, så jeg fikk virkelig brukt hjernen. De lurte på hva jeg gjorde her, hva jeg gjorde hjemme, om jeg var gift, hadde søsken, osv, osv. Ettersom turen har og kommer til å koste en del ble jeg også spurt om foreldrene mine var rike (hvilket jeg åpenbart avkreftet med det samme...)

Toget rullet inn på stasjonen i Vladivostok tidlig neste morgen, hvor været var sjeldent dårlig. Grått, regn og en tåke tjukk som ertesuppe i lufta, akkurat det som skal til for å gjøre et godt førsteinntrykk!
Etter en kort spasertur fant jeg hotellet mitt og kunne slenge meg ned på senga en stund. Første dag i Vladivostok var lite innholdsrik, men neste dag fikk jeg da kommet meg ut litt. Og Khabarovskværet hadde nok fulgt toget sørover, for sannelig ble den transsibirske jernbanens endestasjon forvandlet til et lite sommerparadis!

Togstasjonen i Vladivostok ligger rett ved siden av havet og er nærmeste nabo med fergestasjonen, som blant annet tilbyr fergeturer til Sør-Korea og Japan. Etter å ha brukt så mye tid på å forflytte seg fra et sted til et annet var det helt greit å fly til Seoul på drøye to timer fremfor å bruke 40 timer på en sliten båt...

Azimut Amur Bay Hotel var ikke det flotteste hotellet jeg har bodd på hittil, men hadde likevel en ganske grei utsikt over sjøen og byen. Ute på havet var det mye aktivitet. Seilbåter, yachter, vindsurfere og vannscootere. Det så ganske fortreffelig ut. Dette bildet er fra lobbyens veranda. Rommene hadde også balkonger med utsikt mot sjøen, men dørene fikk man bare åpnet på gløtt som et vindu. Stort minus!

Byens seiersplass domineres av tre store statuer for å minnes bolsjevikenes seier over de såkalte "hvite", samt utenlandske stater som USA og Storbritannia under borgerkrigen fra 1918-1922. På plassen så jeg flere amerikanske matroser som var innom Russland for å kjøpe billig vodka og klø seg i hodet over skilter skrevet på kyrillisk. Noen offiserer kom gående ut av en butikk med et imponerende antall klirrende poser. In the Navy!

På hovedstatuens høyre side stod disse karene.

Mens disse dramatiske heltene stod godt plassert på venstre side.

På en brygge på tippen av byen hadde en stor mengde folk samlet seg for å fiske i det fine været. Har ingen fortalt dem at fisken biter bedre når det er dårlig vær? (Eller er det bare en myte?)

Byens gamle marinefort ligger fornuftig plassert i høyden og er ganske idyllisk med utsikt, planteliv, fuglekvittring og kanoner. Jeg virret lenge rundt i området på leting etter stedet, ettersom det lå godt gjemt bak en mengde hus uten særlig god skilting. 

Fortet ble bygget som et forsvarsverk mot Japan under tsar Nikolaj II, men så vidt jeg fikk med meg forekom det aldri noen krigshandlinger på stedet. Flagget som er reist er ukjent, og ettersom den ikke altfor høflige madammen i kassen kunne engelsk forblir det et mysterium (kanskje ikke det mest spennende mysteriet, men dog et mysterium)

Det jeg vil anta er en stor, gammel skipskanon var en del av samlingen på utstilling. Sikkert kapabel til å gjøre litt skade

En ganske fryktinngytende sovjetisk missil viser frem "Soviet might and glory". Jeg har selvsagt glemt kodenavnet på den nå... Skulle skrevet det ned, men jeg vet det var noe jeg hadde hørt før, så den er kanskje til en viss grad berømt

Ah! Utviklingen av skytevåpen er ganske fantastisk... Disse gamle geværene er nesten like lange som en liten, voksen mann og bildet på veggen til venstre illustrerer hvordan de ble brukt i sin tid, med støtteapparater på enden.

Gamle sovjetiske geværer på display. De av oss som er hardbarka spillenerder vil sannsynligvis kjenne igjen noen fra spill som Call of Duty: World at War og Metal Gear Solid: Snake Eater ++ (ja, det er lov å være nerd, men alt med måte...)

Vi avslutter Russlandturen med den siste (og kanskje mest "aggressive"?) Leninstatuen. Kommanderende og autoritær står gamle Vladimir Iljitsj Uljanov på en plass vis-a-vis byens togstasjon og minner om de gode, gamle dager.
Alt i alt er Vladivostok en ålreit by, men til tross for guideboken fant jeg få turistattraksjoner som var verdt å ta en tur innom.
Uansett er 23 dager i Russland unnagjort, den transsibirske jernbanen er fullført og fokuset ligger nå på Sør-Korea og USA. Togturen er kanskje ferdig, men reisen fortsetter østover!

Khabarovsk: Ett døgn i syden

Khabarovsk var en trivelig by som på noen måter minnet mer om en syd-europeisk middelhavsby enn de russiske byene jeg nå har vært gjennom. Det skal vel sies at været og temperaturen hjalp til med å forsterke dette inntrykket til en viss grad, men i flere deler av byen fant man hus og bygninger som minnet mer om det store landet "Syden" enn de grå, slitte murbyggene man gjerne forbinder med Russland. Sånn sett var det synd at dette var byen jeg tilbrakte minst tid i, for jeg trivdes umiddelbart i Khabarovsk og kan godt tenke meg å dra tilbake en gang i fremtiden. Sammen med St. Petersburg topper denne listen over byene som har falt best i smak. Etter det noe langvarige oppholdet på tog nr 2 var det herlig å kunne spasere ut i strålende sol og 33 grader. I Vladivostok var det 16 grader, regn og tåke da jeg ankom i dag...

Det første som møter tilreisende utenfor togstasjonen er en stor statue til eventyreren byen er oppkalt etter: Erofej Pavlovitsj Khabarov. En liten pjokk nær skolealder løp frem og tilbake mellom statuen og foreldrene med oppdrag om å lese skriften på steinen. I likhet med f.eks. Lenin skarret han på r-ene, som er ganske sjeldent i det russiske språk (hvor det legges stor vekt på rulling). Været på bildet er grått og trist da det er tatt like før avreisen til Vladivostok. Denne kvelden var det bare 29 grader. Triste saker...

Khabarovsk var alt annet enn en flat by, og disse dumpeveiene fantes overalt. Folk var imponerende flinke til å foreta bakkestarter i rushtrafikken, men som så mye annet er det vel en tilvenningssak.
I bakgrunnen er en smått imponerende kirke jeg ikke registrerte navnet på. I likhet med katolske kirker er det mye pomp og prakt over de religiøse bygningene, og gull er en slager!

Akk, ja. Kommunismens gyldne dager falmer ikke bort riktig ennå. En av byens hovedgater heter Karl Marx' gate og passet utmerket å bruke som utgangspunkt for litt sightseeing. En fin liten spasertur fra hotellet endte jeg opp på Leninplassen.

Før det snublet man selvsagt også her over nok en Pusjkinstatue. Mens jeg har vært her har det blitt en liten besettelse å finne statuer av de store, kjente russere i hver by. Lenin og Pusjkin er de mest populære (som gamle lesere til nå har forstått).

På Leninplassen fantes alt fra gatekunstnere og småbarnsfamilier, til uteliggere og folk på rollerblades. I midten av det hele lå denne fontenen som enkelte klatret inn i for å avkjøle seg i varmen.
For min del holdt det å kjøpe en flaske rent drikkevann... 

I enden av plassen stod gamle Vladimir. I Khabarovsk hadde statuen en mer "bestefar-aktig" stil med lue på hodet og hånda i lommen. En litt mer folkelig tolkning som jeg ikke har sett før, hverken i andre byer eller på bilder.

Man kan rett og slett ikke unngå å observere bryllup i noen byer. Denne pyntede amerikaneren ventet tålmodig mens det lykkelige paret ble hyllet av en gjeng festglade sjeler. I biltrafikken den dagen kom det dessuten to kortesjer kjørende med hver sin stein gærne brud hoiende ut av soltaket mens bilene tutet ekstatisk. Et festlig syn, men jeg rakk ikke ta bilde av hverken det første eller andre tilfellet...

Tre busker i form av de velkjente russiske matrjosjkaene (Матрёшка)

På plassen like overfor hotellet fikk man mulighet til å ri på hest mot betaling. Denne bitte lille gampen minnet mer om en hund enn en hest, men den var jo veldig søt. Det hadde vært festlig å ri rundt i byen på en sånn, men det er vel begrenset hvor mye vekt den tåler i lengden (selv om jeg jo er så slank og flott!)

Noen trappetrinn nedenfor hesteshowet lå strandsonen. Jeg trodde først det var sjøen man kunne bade i, men det viste seg å være Amurelven, som renner gjennom Øst-Russland. Jeg hadde ikke nok tid til å ta en dukkert (som var synd, for det ville vært forfriskende og godt i varmen), så det ble med en liten spasertur langs strandpromenaden.

Til tross for været var det ikke så folksomt på stranda som man skulle trodd. Hadde dette vært Oslo en varm fredag i juli ville det vel sett mer ut som en sjøløvekoloni enn en offentlig strand.

Som sagt, ikke altfor folksomt. På selve promenaden satt unge og gamle med pils i den ene hånden og iskrem i den andre. Folk drikker for øvrig øl overalt her til alle døgnets tider, enten klokka er 8 en tirsdag morgen eller 10 en fredag kveld.

Denne skulpturen var laget av sand! Aner ikke hvor lenge den hadde stått, ei heller hva man skulle gjort dersom det begynte å regne... Imponerende håndverk uansett!

Fra Irkutsk til Khabarovsk på 56 timer

Da var den lengste togturen unnagjort, og den transsibirske ferden går mot slutten. I morgen er det duket for å ta en nærmere titt på Khabarovsk, men i mellomtiden følger noen bilder fra den lange turen langs den mongolske og kinesiske grensen.

 Tog nummer 2, "Россия" (Russland), går mellom Moskva og Vladivostok med avgang fra Moskva annenhver dag. I motsetning til andre tog er dette smakfullt malt i det russiske flaggets hvite, blå og røde farger. På perrongen utenfor toget stod en stor gruppe tyske turister og drakk vodka i lystig lag. Disse skulle desverre av i Irkutsk, så jeg fikk ikke tilbrakt noe tid med dem på toget.

Storfornøyd, skjeggete turist i førsteklassekupéen med laptop, bøker og litt vodka i koppen. Kupéene på 1. klasse var like store som 2. klasse, men med to senger. Jeg delte rom med en middelaldrende dame ved navn Elena i noen timer, men hadde stedet for meg selv resten av turen. Elena kom fra St. Petersburg og skulle feriere med familien på deres datsja. Hun hadde fløyet til Irkutsk og tok toget videre derfra. Så kort som hun reiste skjønner jeg ikke at hun reiste med 1. klasse, men hun hadde vel penger... Vi fikk snakket litt russisk sammen, og jeg tror hun forstod det jeg fortalte fra turen.

Middag på toget. Restaurantvognene er ikke det helt store her, og russere flest reiser med mye mat, særlig nudler som man varmer med vann fra samovaren man finner i samtlige vogner, i baggasjen. Ettersom jeg begynner å bli en smule rutinert hadde jeg kjøpt en hel grillet kylling dagen før avreise. Den bidro til å gjøre de nokså slitne nudlene til et lite festmåltid.

Gangen i vognene er veldig smal og man føler seg ikke så rent lite klumsete når man kommer brasende inn med fullpakket sekk mens man forsøker å smyge seg forbi andre passasjerer. I enden av gangen står konduktøren, eller togmatronen, som jeg liker å kalle dem. Den siste dagen på toget kom hun inn til meg for å støvsuge og lurte på om ikke jeg skulle se på tv'n som hang over døra. Alt er selvsagt russisk (og det som er utenlandsk er dubbet til russisk...)

Den gode, gamle samovaren blir hyppig brukt av russerne til mat og særlig te. Alle vogner har en utenfor konduktørens kupé.

Vognene har to toaletter hver og det er litt av en utfordring å stå og forsøke å treffe skåla mens toget rister og svinger hit og dit (man vil helst unngå å sette seg ned). I vognen min var det ene toalettet ute av drift (så vidt jeg fikk med meg som følge av mangel på dorull, men det måtte det da være mulig å fylle på). Etter å ha latet er det klokt å trekke ned så fort som mulig, ettersom ristingen får skålens innhold til å skvulpe voldsomt!

Den vakre Bajkalsjøen. Jeg angrer litt nå på at jeg ikke satt av mer tid i Irkutsk, slik at jeg kunne tilbrakt en dag eller to ved verdens eldste og dypeste innsjø. For tiden er et prosjekt i gang hvor man lager en gangsti rundt hele innsjøen. Det hele er basert på frivillig arbeid og mange utlendinger kommer hit for å delta i arbeidet og bli kjent med nye mennesker.

Sjøen hadde en fantastisk blå dis hengende over seg, som desverre ikke var så lett å få et bilde av. Toget tøffer langs Bajkal i flere mil og å titte ut av vinduet og se dette var nok høydepunktet av hva man fikk se fra toget.

Stasjonen i Ulan Ude (som navnet tilsier i nærheten av Mongolia). Ulan Ude er hjemmet til verdens største Leninhode (for en ære!). Hodet ble muligens plassert akkurat her for å strø salt i såret til befolkningen, som motsatte seg bolsjeviseringen av området etter den russiske borgerkrigen. I følge guideboka trøster imidlertid mange av de lokale seg med at øynene på hodet ser mistenkelig asiatiske ut. Den som ler sist ler best.

De sibirske stepper, uten et tre i mils omkrets

I et datsjaområde fikk jeg øye på en gammel kolkhoz "колхоз" (en sovjetisk kollektivfarm). Disse erstattet de familiedrevne bondegårdene fra 20-tallet av og var i praksis en ny versjon av livegenskapen, som ble avskaffet på slutten av 1800-tallet av tsar Aleksandr II. Russiske bønder må ha følt seg temmelig forrådt av bolsjevikene, som rett før revolusjonen lovte å dele ut jord til bøndene (såkalt "sosialisering av jorden") før de endte opp med å ta den fra dem igjen. Lønninger i form av penger var nærmest fraværende, mens arbeidere i kolkhozene og deres etterkommere var bundet til jorda (i likhet med tidlige leilendinger). Det nedsettende russiske ordet "kulak" (кулак) betydde i utgangspunktet en som ikke arbeidet med jorda, men grafset til seg på andres bekostning, og ble under bolsjevikene brukt for å betegne bønder som profitterte på jord og ansatte hjelpere i jordbruket (det man i dag vil kalle vanlige bønder). De såkalte kulakkene ble senere utrensket gjennom utsulting og fangeleirer.

Stasjonen i Petrovskij Zavod (Петровский завод), oversatt til "Peters fabrikk" etter støperiet som ble etablert på stedet i 1789 for å forsyne regionens gullgruver med jern (mens franskmennene laget revolusjon sendte den russiske tsaren fanger til jernstøperiet i Sibir). Støperiet er i drift den dag i dag. De tidligere omtalte dekabristene ble sendt hit i 1830 og på bildet kan man se deres minnesmerke, for ordens skyld med en statue av Lenin på toppen.

Tidlig formiddag på tundraen, dag 2.

Den lille bosettingen Mogotsja (Могоча) er sannsynligvis et av de tøffeste stedene å bo langs den transsibirske jernbanen grunnet permafrost og sommersol. Om vinteren synker temperaturen her ned mot -60 grader celsius, mens sommerdagene kan bli så varme som 45 grader.

Stasjonsbygget i Yerofej Pavlovitsj (Ерофей Павлович), oppkalt etter Erofej Pavlovitsj Khabarov, den russiske oppdageren som erobret Amur-regionen i det 17. århundre.

En trivelig datsja i nærheten av Khabarovsk

En av stasjonsbygningene i Khabarovsk. Vel fremme etter 56 timer på toget. Etter en liten taxitur inn til byen og hotellet var det fantastisk å kunne ta seg en dusj, spise noe annet enn nudler og slappe av.

Like overfor hotell Parus i Khabarovsk står denne kirken og dette sovjetiske monumentet side om side. Et strålende symbol på Russlands motstridende historie og kultur.

Utsikt mot sjøen fra plassen med kirken og obelisken. Nedenfor ligger en strand og ferjekaier. Khabarovsk er full av bakker og minner litt om (sånn man forestiller seg uten å ha vært der ennå) San Francisco. Lange bratte bakker overalt gjør dette til en helt annerledes by enn de jeg tidligere har besøkt. I bakgrunnen kan man skimte et russisk krigsskip. Ikke noe vanlig synd en dag på stranda, kanskje, men dette er jo tross alt Russland

Det er kjekt å kunne zoome. Noen med litt peiling kan kanskje se hva slags skip dette er. Jeg kan knapt knytte en båtmannsknopp, og er helt udugelig i alt som har med hav og skip å gjøre.

Kanskje ikke så lett å se at de fire herrene på bildet er The Beatles. I gangen utenfor hotellrommet mitt henger det mange bilder av bandet, uten at jeg er helt sikker på hvorfor. Kanskje eieren er hardcore Beatles-fan, hvem vet?

Hotellrommet er stort og fint med (relativt stort) kjøleskap, stort bad, stor seng (dog veldig hard) og trådløst internett (HURRA!)

Her skal man sove i natt. Toget til Vladivostok går klokken 19 i morgen, så jeg har betalt litt ekstra for å slippe å drasse på reisesekken i 7 timer. Fra Novosibirsk til Irkutsk delte jeg kupé med en russer som skulle til Khabarovsk og tilbød seg å guide meg rundt dersom jeg var interessert. Jeg fikk et telefonnummer (som jeg ennå ikke er sikker på om er riktig, ettersom det var ett nummer mer enn de andre russiske telefonnumrene jeg har snublet over her). Vi får se hva som skjer i morgen. Jeg har jo uansett ikke så mye tid å bruke her i byen.
Ny rapport følger fra turens siste holdeplass: Vladivostok. På gjenhør!

Grå dager i Irkutsk

Klokken nærmer seg midnatt her i Irkutsk, et stykke nord for sentrale Mongolia, og i morgen er det duket for den lengste togturen med den transsibirske jernbanen, hele 56 timer! Ettersom det ikke vil bli mye blogging før tidligst fredag tenkte jeg et innlegg med noen bilder fra Irkutsk var på sin plass.
Jeg har vært her i to dager, men ikke opplevd noe utenom det vanlige. I dag var planen å møte et par tyske turister jeg kom i kontakt med gjennom CouchSurfing, men det gikk i vasken, og ettersom jeg fikk beskjeden litt utpå dagen var det for sent å få til en tur innom Bajkalsjøen før jeg stikker videre. Litt kjipt, men sånn er det. Forhåpentligvis får jeg knipset noen bilder fra toget i morgen.
Jeg har vært innom et gigantisk innendørsmarked i dag og hamstret inn mat til turen. Det jeg har sett av mat fra spisevognene her frister ikke nevneverdig, så det hadde vært kjekt å slippe å ty til utvalget der. Det ser dessuten ut til å variere kraftig hvilke stasjoner man finner folk som selger matvarer, så det er nok ingen god idé å satse på dem.
Har kjøpt inn flere nuddelretter, et brød, litt pålegg, en hel grillet kylling og litt vodka (for å sove bedre, selvsagt), så jeg skal nok klare meg de neste timene.

Farvel til togstasjonen i Novosibirsk. Toget gikk halv 2 om natten, men stasjonen var overraskende full av folk. Flere la som noen slakt utover benkene og snorket høylytt. Det mest fascinerende var hvor uforsiktige de var med å passe på baggasjen og verdisakene sine. Om det var dette, snorkingen eller det at de hvilende tok for mye plass der de lå var grunnen til at sikkerhetsvaktene plutselig bestemte seg for å vekke alle sammen lenge før noe tog kom vet jeg ikke.

Denne kirken, nær sentrum av byen var en smule interessant, ettersom den ser veldig vestlig ut. Det er den første og eneste jeg har sett uten den typiske ortodokse arkitekturen.

Mer eller mindre rett ved siden av lå imidlertid denne kirken, samt et skilt som kunne fortelle at det var et våpenlager her. Våpen og religion går jo gjerne hånd i hånd...

Jeg tenkte det kanskje fikk holde med bilder av de store statuene av gamle Lenin for en stund, men tok nå likevel bilde av denne steinplaten tilegnet gode, gamle Iljitsj. Jeg har ærlig talt ikke tatt meg tid til å oversette det som står skrevet her, men det er vel opplysninger om hvordan han ledet revolusjonen til seier over de hvite her under borgerkrigen. Steinen stod forresten like over gaten for de to kirkene, og det betyr jo at folk av ulike oppfatninger fortsatt kan samles i nærheten av hverandre for å hedre det de tror på. Likhet for alle, enten de er kristne eller kommunister (eventuelt nostalgikere)

 En byste av nok en Helt av Sovjetunionen hvis navn jeg ikke fikk med meg. Dette var rett ved krigsminnesmerket, så han må utvilsomt ha vært soldat. Offiser, antakelig.

Byens krigsminnesmerke. Like etter å ha tatt dette bildet ble jeg tilnærmet av en familie som lurte på om jeg kunne ta bilde av dem. Man er da en høflig turist, så det ble en fin liten photoshoot med intet mindre enn 3 kameraer. De var alle staselig kledd med blomster og det hele. Om det var en slags feiring eller om de var gjester ved et bryllup som nettopp hadde funnet sted i nærheten fikk jeg ikke greie på, og de kunne sannelig ikke nok engelsk til at jeg kunne spørre dem. Dessuten så de aller fleste av bryllupsgjestene ut til å være asiatiske russere (uten at det skal ha noe å si egentlig). Det er definitivt en jevnere fordeling mellom europeiske og asiatiske folk her, og det er jo ikke så overraskende. Et stykke unna hotellet fant jeg "Lille Peking", en russisk form for Chinatown, fullstendig dominert av asiatere. Det forekommer nok en veldig import av biler fra Japan her også. Minst halvparten av alle biler jeg har sett har rattet på høyresiden. Det var en del av dette allerede i Novosibirsk, men ikke i like stor grad.

Denne store veggen var tilegnet helter fra annen verdenskrig, som russerne kaller Den store fedrelandskrigen. Jeg vet ikke om den gjelder for soldater som falt i kamp, lokale karer som utmerket seg eller liknende. Mon tro hvor mange av dem som havnet i GULag etter krigen...

Den ikke fullt så sjarmerende elvepromenaden. Langt borte, omtrent midt i bildet står en statue viet til Aleksander Koltsjak, lederen for hvitegardistene i Sibirområdet under borgerkrigen. Koltsjak støttet den provisoriske regjeringen bestående av representanter fra de fleste politiske grupper (unntatt bolsjevikene, som etter ordre fra Lenin nektet å samarbeide med regjeringen) som tok over etter at tsaren abdiserte under Februarrevolusjonen 1917. Da bolsjevikene grep makten i Oktoberrevolusjonen samme år og borgerkrigen brøt ut ble Koltsjak en lederfigur blandt de hvite og var i en periode leder for et stort landområde fra det østlige Sibir til Uralfjellene. Han mottok imidlertid ikke tilstrekkelig støtte fra Vestmaktene (den amerikanske øverstkommanderende i Russland kunne ikke fordra ham), og da Den røde armé erobret stadig flere områder overlot han styret til Anton Denikin. Han ble tatt til fange av Den tsjekkoslovakiske legionen, som i utgangspunktet støttet de hvite i borgerkrigen, og overlevert til Den røde armé. Etter en kort rettsak ble han henrettet og liket ble kastet i elven på bildet. Han er fortsatt en kontroversiell figur i dagens Russland, men har likevel fått en egen statue på plassen han ble henrettet. Det er mange motsetninger her i landet

Som i Ekaterinburg fant jeg et gjerde med hengelåser festet til seg. Det kan virke som at det er en russisk tradisjon (kanskje i andre land også, jeg har ikke sett det noe annet sted enn her).

"Oleg og Aleksandra. Råd og Kjærlighet". Det russiske ordet "совет" (sovjet) betyr nettopp "råd". Revolusjonen startet med opprettelsen av lokale sovjeter i Russland.

Den velkjente to-hodete russiske ørnen på toppen av den lokale administrasjonsbygningen

 En gjeng unge mennesker (antakeligvis studenter) stod over gaten og demonstrerte, men jeg aner ikke hva det dreide seg om. Jeg prøvde å spørre, men igjen viste det seg at språkkunnskapene skulle hindre meg i å bli noe klokere på hva som foregår rundt meg. Da jeg beveget meg vekk ble jeg tilbudt å signere en navneliste, men ettersom saken deres var et mysterium konkluderte jeg med at det var best å la være.

 Bak demonstrantene, på denne plassen var det satt opp bilder og tekst fra byens historie fra slutten av 1800-tallet til 70-80-årene. De fleste viste ulike folkeforsamlinger opp gjennom årene

Folkehav i revolusjonsåret 1917 foran byens katedral, som så vidt jeg har forstått ble ødelagt under krigen. Skal prøve å finne ut av det

Flere år senere: Massivt fremmøte rundt byens Leninstatue. Jeg lurer litt på om absolutt alle byer i Russland har en statue av ham (også de små byene). Lenin har tilsynelatende blitt påvirket lite av kommunismens fall i Russland, men mange mener jo fortsatt at han var en glimrende fyr, selv i Norge.

I Arbeidergaten var dette trehuset fullstendig nedbrent. Det er en forskjell på arkitekturen her. Lengre øst er det langt flere trehus, også i sentrum, og høye boligblokker er mer sjeldne.

Ved siden av det utbrente huset lå en bisk og koste seg i varmen. Det er ganske mange løshunder her. Jeg så ingen lengre vestover, men her poppet de opp rundt omkring. Denne minner litt om en slags schæferkryssning og fikk meg til å savne Bella hjemme i Norge.

Duer fantes det også nok av. Jeg vet om enkelte mennesker med dueangst, og må innrømme at etter å nesten ha fått en bevinget rotte midt i fleisen har jeg en smule større forståelse for disse menneskene. De så virkelig ikke ut til å bry seg nevneverdig dersom man kom i veien for dem. Selvfølgelig begynte jeg å tenke på Hitchcocks "Fuglene", som ikke gjorde situasjonen bedre.

Sirkus, anyone? Plakaten utenfor kunne lokke med en afrikansk macho-sjimpanse, pelikaner, hester, klovner, papegøyer, kameler, hunder og en fyr med lærjakke og motorsykkel. Hell yeah!