Toget til Ekaterinburg med Jurij og Aleksandr

Ahoy ahoy! Nå har det ikke blitt blogget på noen dager, ettersom det ikke altfor fjonge Hotel Parus i Ekaterinburg hadde internett. Nedtur! Jeg har nettopp ankommet Novosibirsk, by nummer fire av sju (her går det så det suser) et stort hotell noen minutters gange fra togstasjonen. Etter 22 timer på toget er jeg sulten og trøtt, men et lite innlegg fra togturen til Ekaterinburg er på sin plass. Jeg har verket etter å skrive disse dagene!

Billettene har hittil vært et konstant problem her borte. Forskjellige bookingbekreftelser og ulike former for billetter har medført mer stress enn jeg kan huske å ha vært i gjennom. Plutselig virker en kaotisk morgen som vikarinnkaller på Ullevål som en dans på roser. Det har heldigvis ordnet seg hver gang, men i går kveld var jeg minutter unna å miste toget som følge av billettrøbbel. Plutselig så jeg for meg å måtte sette meg i en taxi, kjøre til flyplassen i Ekaterinburg og gi opp hele turen. Mer om det senere. Dette er billetten fra Nizjnij Novgorod til Ekaterinburg som Natalja hjalp meg med å fikse.

Takk til Natalja! 

Gangen i vogn 5. Russiske tog nummereres etter standarden på toget. Jo høyere tall desto lavere standard. Dette var nummer 114, og følgelig det "dårligste" toget jeg kommer til å reise med her borte. Det hadde definitivt sett bedre dager, men hadde likevel sin sjarm. Gangen er mer eller mindre lik på de fleste tog, men kupeene ser noe annerledes ut. Hit til Novosibirsk reiste jeg med nummer 56 og de neste to turene mine (til Irkutsk og deretter Khabarovsk) er begge med nummer 2, så det blir spennende å se om det er noe særlig forskjell.

For å være helt ærlig er det ikke så mye fascinerende å se fra togvinduet. Ruten har visse interessante omgivelser her og der, men siden det ikke er lagt opp til noen sightseeing har du null peiling på når man skal forvente å se disse tingene. Så langt har jeg utelukkende støtt på russere på togene, og de er sjelden interessert i å se bautaen som markerer skillet mellom Europa og Asia, så det er ikke lett å vite når man skal ha kameraet klart. Å sitte og nistirre ut av vinduet i 22 timer blir også litt kjedelig...
Som regel får man øye på skog, skog og atter skog, eller et datsjaområde, som på bildet over.
Russiske datsjaer oversettes gjerne til "sommerhus" eller "hytte", men har en annen betydning her. På datsjaen har man en jordflekk hvor det dyrkes grønnsaker, frukt og bær som man tar med seg hjem til byen, for eksempel for å bruke i trange tider. De fleste datsjaene jeg har sett har vært ganske små, men denne var det litt størrelse på.

En mor og sønn er ute og går/sykler en tur langs togskinnene. Det skal jo strengt tatt være litt ferie også!

Den lille lokalstasjonen Kerzjenets. Man kjører forbi mange sånne på turen, men langdistansetogene stanser ikke på noen av disse stasjonene.

Traktor og Lada: Den russiske landsbygda i et nøtteskall. De har i hvert fall sikre skinneoverganger (virker det som). De russiske bilmerkene Lada og Volga er selvsagt populære her, men det er nesten overraskende mye tysk og japansk her også.

Tøffe, tøffe toget! Slike "skogsgjerder" langs skinnene er vanlige frem til Sibir

Nok en datsja som så større og penere ut enn flertallet. Jeg skal få tatt noen bilder av de små husene også. Senere...

Jurij og Aleksandr, mine to kupékamerater og absolutt de festligste hittil! Jeg hadde mine tvil da jeg entret kupeen ettersom Aleksandr (nærmest kamera) satt og leste i et blad med ordet "SEX" skrevet på forsiden. Det viste seg å være et tabloidmagasin som sikkert skrev om en eller annen russisk kjendispike eller noe i den duren. Jurij hadde en militærkniv trygt plassert på bordet i midten, som jeg ikke ante hva skulle brukes til. Etter noen timers stillhet begynte de to karene å lage til mat, te og vodka, og det viste seg at Jurij brukte kniven til å smøre brødskiver med (det burde jeg kanskje tenkt meg...) Vi fikk kommunisert noe, selv om deres engelsk var omtrent like dårlig som min russisk. Begge hadde tatt toget fra Moskva. Aleksandr hadde besøkt moren sin, men jeg fikk ikke med meg hva Jurij hadde gjort. Mens vi snakket serverte de meg mat og drikke på løpende bånd. Brødskiver med ost (og heldigvis ikke det tørre brødet jeg ellers har spist her), te og champignonsuppe (jeg kan jo egentlig ikke fordra verken te eller soppsuppe, men jeg var en høflig gutt og spiste og drakk opp) og selvsagt vodka! Det nyttet ikke si nei til noe av det, de insisterte og var så trivelige at jeg bare ble sittende med et glis i overkøya (på venstre side). Vodkaen hadde vel også en finger med i spillet når det gjaldt mitt gode humør... Det var en skikkelig god vodka jeg foreløpig ikke har funnet igjen her og kunne lett drikkes bar, hvilket den også ble. Som takk for gjestfriheten fikk de vodkaflasken jeg hadde kjøpt i butikken før jeg satte meg på toget og de virket storfornøyde med det.
Takket være disse to artige brumlebassene ble togturen til Ekaterinburg en suksess, men jeg må ellers innrømme at jeg er ganske skuffet over ikke å finne andre utenlandske turister eller russere med engelskkunnskaper verken i byene, på hotellene eller på togene. Det ser ikke ut til at jeg kommer til å finne noen heller, så det blir mye lesing. På togstasjonen møtte imidlertid Natalja og jeg på to pent kledde, unge karer som spurte meg hvor jeg kom fra. Det viste seg at de var mormoner, den ene fra Tyskland, den andre fra USA. Hadde ikke Natalja vært med meg er det godt mulig jeg hadde hengt meg på dem i noen timer (tenk det!) Kommet hjem med Mormons bok og medlemskap i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige...

En fredag kveld i Nizjinij Novgorod

Ny by, nye ting å få med seg. Etter å ha delt kupé med en mor, to barn og en gigantisk russisk mann som jeg ikke kan skjønne hvordan fikk plass i sengen sin på toget, hoppet jeg av på Moskovskij Vakzal i Nizjnij Novgorod klokken halv 9 på morgenen. Fortsatt sliten og trøtt etter togmaset i Petersburg og en til tider skrikende unge på toget fant jeg første og beste taxi og kom meg til hotellet. Vel fremme på Ibis Hotel Nizhny Novgorod fikk jeg beskjed om å komme tilbake om to timer, så skulle rommet mitt være klart. Med den tunge sekken på ryggen var det måte på hvor langt jeg orket å gå, så det ble en liten spasertur til en liten butikk, som til min store ergelse hadde samtlige varer bak disken. Etter litt klumsete russisk fra min side endte jeg opp med to store vannflasker (suksess!)
På vei tilbake stoppet jeg innom Пиццы Мир (PizzaVerden), som omtrent nettopp hadde åpnet og åpenbart var en typisk "første arbeidsplass" for russisk ungdom. 5 unge mennesker virret rundt bak disken, med den middelaldrende+ kvinnelige sjefen stående ved inngangen til bakrommet med et våkent blikk. Med vann og pizza i boks satt jeg meg på en benk i sola, fant frem Newsweek fra reisesekken og lot tiden gå. Duene ble til tider nærgående, og jeg var redd de skulle samle seg i flokk og storme mot meg, Hitchcock-style, for å få tak i maten min. Heldigvis var klokken da 11, og jeg kom meg raskt opp til hotellet og slo meg ned på senga i noen timer. Det er ingen bilder fra formiddagen, for det var rett og slett ingenting å ta bilde av.
Jeg hadde fortsatt et par billetter jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre med for å komme på toget (blant annet fra Nizhnij til Ekaterinburg på søndag). Tania, som har hjulpet meg masse disse dagene, var grei nok til å ringe selskapet som solgte meg billettene her i Russland og videreformidle det til meg. Det viste seg at billettene skulle leveres i en skranke sammen med passet, så skulle jeg få billettene. Erfaringen tilsa selvsagt at ingen kan engelsk, så hun skulle høre med en venninne i byen om hun kunne hjelpe meg på togstasjonen. Denne venninnen, Katja, er på ferie i Moskva denne helgen, men sendte en venninne av seg, Natalja, for å hjelpe meg. Gjestfrie folk! Billettene er nå i boks og bør ikke være et problem lenger. Etter en liten matbit bestemte vi oss for å ta en spasertur langs Nizjnij Novgorods gågate Bolsjaja Pokrovskaja Ulitsa.

Bolsjaja Pokrovskaja ulitsa er generelt et populært sted å være i Nizjnij, men særlig i helgene. Gaten var full av folk i alle aldre. Turister og lokale, men uten at man fikk følelsen av at det var folksomt.
I bakgrunnen kan man se et av tårnene på byens Kreml.

SSSR kafé og bar. Sikkert et trivelig sted for dem som liker sånt. "Terra Nostalgia" stod det på skiltet. Indeed!

Jakov Mikhailovitsj Sverdlov. Sovjetisk politiker og bolsjevik. Han ble født i Nizjnij Novgorod og ble medlem av det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderparti i 1902. Han var en nær medarbeider av Lenin og satt i eksil i Sibir med Stalin. Historikere anser ham som en av hovedarkitektene bak den Røde Terror, som bolsjevikene satte i gang i 1918. Mens vi først er innom Sverdlovs bragder kan det nevnes at han gav ordren om å henrette tsar Nikolaj II og hele hans familie (samt noen tjenere) i Ekaterinburg i 1918. Til hans ære skiftet byen navn til Sverdlovsk i 1924, og heter fortsatt det i det russiske togsystemet. En sann menneskevenn, som døde i 1919, 33 år gammel. 

Natalja fortalte meg at dette er den mest populære statuen i Nizjnij. Folk gjør alt mulig med den og tar bilder av det, og flere steder var den stakkars geita slitt så mye at den hadde skiftet farge flere steder.
Jeg var såpass sjenert foran alle menneskene at jeg ikke kom på noe festlig å gjøre.

Et lokalt band jeg ikke husker navnet på. De spilte både Deep Purple og gammel, russisk rock og lokket til seg en ganske stor folkemengde

Valerij Pavlovitsj Tsjkalov, en mann jeg lærte litt om på russiskkurs i vinter, men før det aldri hadde hørt om. Tsjkalov var en sovjetisk testpilot og luftpionér som er mest kjent for å ha fløyet fra Moskva til Vancouver (i Washington, ikke Canada) non-stop via Nordpolen i 1937. Turen tok 63 timer over en distanse på 8,811 km. Han ble utnevnt til Helt av Sovjetunionen, den høyeste utmerkelsen man kunne få for heroiske bragder for det sovjetiske samfunn. Jurij Gagarin ble også en Helt av Sovjetunionen etter sin romferd i 1961. I likhet med Gagarin døde Tsjkalov i ung alder. Han døde i 1938 under en testflyvning, 34 år gammel. På sokkelen kan man se reiseruten fra 1937.

På baksiden av Tsjkalov-statuen ligger elven Volga. Fra plassen var det en fantastisk utsikt mot elven og landområdene rundt Nizjnij.

Man kan gå ned disse trappene for å komme seg til Volga.

Fra innsiden av Nizjnij Novgorods Kreml, et stort område fullt av historie hvor dagens lokale myndigheter styrer fra.

Administrasjonsbygg (ett av dem) bak murene.

På veggen av bygget stod det noe som: "I dette bygget ble den provinsielle komitéen i RSFSR den 27. oktober 1917. Den militær-revolusjonære komitéen ledet Oktoberrevolusjonen i Nizjnij Novgorod."

Endelig kan jeg krysse av "stå på toppen av en T-34 tank" fra listen over ting jeg må gjøre før jeg takker for meg, samt listen over ting både jeg og Joseph Goebbels har gjort. Sistnevnte blir forhåpentligvis en kort liste.

Denne latterlig lille tank/bilen fikk meg til å tenke på løytnant Gruber fra "Allo Allo"!

"René! Would you like to go for a ride in my little tank?"

Sovjetisk artilleri. Å tjenestegjøre i artillerikompaniene ble gjerne sett på som den tryggeste krigstjenesten. Stalins eldste sønn Jakov tjente i en artilleribataljon under annen verdenskrig. Han ble likevel tatt til fange av tyskerne, som foreslo å bytte ham mot den tyske general Paulus, som var slått i Stalingrad. Stalin avslo. Hitler foreslo visstnok å bytte Jakov mot sin nevø Leo Raubal, men også dette ble avvist av Sovjetunionen. Jakov skal visstnok ha tatt sitt eget liv i fangeleiren og sparte slik faren for "ydmykelsen" ved å ha en sønn som tysk krigsfange, men det er sprikende kildemateriale rundt hendelsene. Noen mener han ble drept i et fluktforsøk.

En god gammel "Katjusja" (også kalt Stalinorgel) fra andre verdenskrig. Et enkelt, billig og mobilt rakettutskytingssystem og Sovjetunionens første selvdrevne artilleri. Katjusja kunne levere betydelige mengder eksplosiver på meget kort tid og har til og med en egen sang som kan høres her:

http://www.youtube.com/watch?v=Mol0mRyOEg0

Sovjetisk krigsmateriell på rekke og rad langs Kremls mur. En sovjethistoriker kan tenke seg mye som er kjedeligere enn dette...

Et gammelt seiersymbol. Jeg har tidligere bare sett dette på propagandaplakater fra den russiske borgerkrigen hvor Trotskij sitter på hesten og spidder den hvite dragen, som symboliserer bolsjevikenes uunngåelige seier over de hvite tsaristene. 

De lokale myndighetenes administrasjonsbygg. Bygget er enda større enn det man kan se på bildet.

Statue av byens grunnlegger, fyrst Jurij II og sankt Simon, som hjalp fyrsten med grunnleggelsen i 1221.

Minnesmerke fra Den store fedrelandskrigen (1941-1945) med en evig brennende seiersflamme.
I følge Natalja har så og si alle russiske byer et liknende minnesmerke. Definitivt en svært viktig del av moderne russisk historie.

Enda en T-34, men dette er en modifisert versjon 2 av tanken. Jeg er usikker på hva forskjellen er, men denne fikk i hvert fall hedersplassen inne i Kreml og var ikke tillatt å klatre på, til min store fortvilelse

Nizjnij Novgorod er grunnlagt der Volga møter elven Oka (uttales Aka, med trykk på siste a-lyd), og den større Volga fortsetter sørover mot f.eks. Volgograd (gamle Stalingrad)

Solen går ned over Kreml i Nizjnij Novgorod og det var på tide å komme seg hjem. Natalja fikset en taxi til meg og den litt sleezy sjåføren gliste og lo urovekkende da hun fortalte at jeg ikke kunne russisk. Selvsagt kjørte han som Martin Schanke på speed etter en dårlig skoledebatt og hadde ikke tatt seg bryet med å sørge for sikkerhetsbelte i baksetet av bilen. Men vi kom raskt og trygt frem til hotellet, selv uten at han forsøkte å kreve mer penger av meg. Jeg tok en rask tur innom hotellbaren, uten å finne utenlandske turister eller snakkesalige russere (når man først finner russere som vil prate er gjerne engelskkunnskapene så dårlige at det ikke blir "den gode samtalen"). Deretter var det opp på rommet og takke for en fin dag i Nizjnij.

Petersburg er enda bedre når man har selskap

For noen dager det har vært! På onsdag møtte jeg Tania, som tok meg med på et par av sine favorittbarer i byen. Stas! Det første stedet var en tydelig spanskinspirert fotballpub med en surrete bartender med masse små særheter. Men festlig var han! Bar Slona het stedet, (get it?). Etter et par glass whiskey var det på tide å stikke videre. Dette var et langt mer intimt sted, med en bar som strakte seg bortover hele rommet. To kamerater hadde brukt alt de eide og hadde på å starte bar, og etter å ha møtt noen dumper i begynnelsen var det nå en suksess. Selv på en onsdag kveld var det fullt, og best av alt: drikken var veldig billig. Jeg betalte 130 rubler for en whiskey (i underkant av 30 kroner). De to joviale bartenderne løp fram og tilbake, bommet røyk av stamgjestene, tok en shot med festglade ungdommer (og gamlinger) og spilte brettspill med dem som ville. Ut av stereoen kom det mye god, gammel musikk (Bob Dylan, Creedence, Beach Boys, etc). En riktig fin kveld var det, til tross for at jeg ikke ville være den døve turisten som satt på bar og tok bilder.

Tidligere på dagen hadde jeg spasert litt rundt omkring i byen (som vanlig) for å prøve å finne noe å dokumentere.

Opprørsplassen (Пло́щадь Восста́ния) ligger i enden av Nevskij Prospekt, like foran en av Petersburgs fem togstasjoner, Moskvastasjonen (Моско́вский вокза́л). Plassen var opprinnelig oppkalt etter en kirke som ble bygget i århundreskiftet 1700-1800. I 1917 besluttet bolsjevikene at det var best å endre navnet for å minnes de mange opptøyene og demonstrasjonene i forkant av den sosialistiske revolusjonen. Den erkesovjetiske Helteby-obelisken ble reist i anledning 40-årsjubileet for seieren over nazi-Tyskland i 1985.

Ved siden av obelisken ligger Moskvastasjonen. Der inne snakker absolutt ingen engelsk, noe som kan innebære en god del stress for en rådløs reisende onkel, som dagen etter at disse bildene ble tatt tilbrakte flere timer med å løpe frem og tilbake mellom skranker og billettmaskiner. Da den ene billettautomaten vrengte seg helt og jeg spurte en kvinnelig ansatt på russisk om hun kunne være så snill og hjelpe meg med den ødelagte maskinen, ristet hun bare på hodet og gikk en annen vei... Service-minded!

Dette bygget bærer fortsatt byens gamle navn, Leningrad.

Jeg begynte å bli litt sulten da jeg beveget meg tilbake fra stasjonen, men styrte lett unna dette stedet

Så vidt jeg forstår forteller dette skiltet på siden av Nasjonalbiblioteket at Lenin var en hyppig bruker av samme bibliotek i årene 1893-1895. Muligens et forsøk på å få unge mennesker til å sette mer pris på lesing. Gjør som Lenin: Kom til Nasjonalbiblioteket!

Katarina den store har fått en flott statue reist bak Nasjonalbiblioteket, og en trivelig ung dame var høflig nok til å ta et bilde av meg foran keiserinnen. Katarina skal ha vasset i mannfolk i sin regjeringstid, så det er godt mulig at mennene som sitter nedenfor henne er noen av elskerne hennes.

Dette hjørnet var en stor bokbutikk, men jeg var bare en rask tur innom og vet ikke om alle etasjene var en del av butikken. Sannsynligvis ikke. Jeg møtte Tania her senere på dagen.

Denne fyren stod og gjorde seg klar for en tv-sending. Kjendis eller reporter? Hvem vet

Til minne om Ivan Ivanovitsj Pusjtsjin. Jeg har ikke funnet ut mye om ham som individ, men som skiltet sier var han en av de tidligere nevnte "dekabristene" som forsøkte å styrte tsar Nikolaj I.
Gruppen hans, Det nordiske samfunn, gikk inn for et konstitusjonelt monarki etter britisk modell, og ville blant annet oppløse livegenskapen i Russland.
Dette ble senere gjort av Aleksandr II, reformatoren.

Et av busstoalettene jeg skrev om tidligere. Det stinket kloakk og jeg syntes synd på den stakkars damen som måtte sitte i førersetet og passe på at folk betalte for seg. 20 rubler.
Da jeg dro fra Petersburg fortalte Tania meg at det skulle være en stor gratiskonsert på slottsplassen torsdag 16. Sting var visst en av artistene som spilte, så vidt jeg forstod, men han slapp nok å bruke dette toalettet...

Fra bredden av Neva kunne jeg skue over til Peter-Paulfestningen (Петропа́вловская кре́пость), St.Petersburgs opprinnelige festning. Den ble grunnlagt av Peter den store i 1703, blant annet som forsvar mot svenskene, men noe angrep inntraff aldri. Samtlige russiske monarker ligger også gravlagt her (unntatt Peter II, av en eller annen grunn). Under tsartiden fungerte festningen også som et fengsel for prominente politiske fanger.

Ny serie på russisk fjernsyn: Turnuslegene. Hvis du ser veldig raskt kan legen foran med tatovering på armen likne litt på vår egen statsminister (men det er kanskje bare jeg som syns det)...

Avreisedagen fra Petersburg: Jeg møtte Tania rundt lunchtider for å ta en tur på Dostojevskij-museet. Før det måtte jeg ta et bilde sammen med statuen som ble reist i 1996 (tror jeg).
"Til Dostojevskij" står det på steinen, men navnet er bøyd slik at det bare er ett ord. Kasus ass!

Enda mer kasus. Dostojevskijs gate skrives Ulitsa Dostojevskogo

Utenfor museet. Det eldre, britiske ekteparet som nettopp var kommet ut av døra lo godt da jeg poserte her

Tsar Nikolaj I, den reaksjonære. Dostojevskij ble dømt til døden under hans styre for medlemskap i en liberal, intellektuell gruppe, men endte i stedet opp i Sibir.

Dostojevskijs foreldre:
Mikhail Dostojevskij og Maria Dostojevskaja

Arbeidsværelset i leiligheten Dostojevskij tilbrakte sine siste år.

Etter Dostojevskijs død skrev noen ned tidspunktet på denne sigarettesken. 28. januar ifølge den julianske kalenderen som ble brukt i Russland på den tiden. Den gregorianske dødsdatoen er 9. februar

Tania leser i gamle papirer på skrivebordet. Hun ble så oppslukt at hun fikk alarmen til å gå av. Det fikk ikke mer dramatiske konsekvenser enn at den eldre damen som satt vakt i rommet ba henne rygge unna. Ikke var alarmen særlig høylytt heller. En smule skuffende...

I kjelleren på museet var det en bildeutstilling i anledning Dostojevskijdagen 2. juli. Folk kunne stemme på det bildet de ville skulle vinne konkurransen. Dette forestiller Raskolnikov myrde den fæle, gamle pantelånersken Aljona Ivanovna i "Forbrytelse og Straff"

Denne røslige fyren har laget et banner hvor det står "Kunst er like viktig for mennesket som mat og drikke". Han om det, men det er et artig bilde.

Sannelig hadde ikke museet fått støtte fra kongeriket Norge. Fine greier!
St. Petersburgs 300-årsjubileum var i 2003

Etter museet var det på tide for meg å komme meg til togstasjonen. Jeg tok følge med Tania bort til jobben hennes, knipset et bilde, hentet sekken min og kom meg av gårde. De følgende timene var de mest usikre, stressende og i det hele tatt jævlige jeg har hatt her borte. Skal hente søndagens billetter og billettene fra Irkutsk til Khabarovsk allerede i dag og får følge av en trivelig russer for å være sikker på at alt går bra. Det minste man kunne gjort på stasjonene her er å henge opp informasjonsskilter på engelsk...