Grå dager i Irkutsk

Klokken nærmer seg midnatt her i Irkutsk, et stykke nord for sentrale Mongolia, og i morgen er det duket for den lengste togturen med den transsibirske jernbanen, hele 56 timer! Ettersom det ikke vil bli mye blogging før tidligst fredag tenkte jeg et innlegg med noen bilder fra Irkutsk var på sin plass.
Jeg har vært her i to dager, men ikke opplevd noe utenom det vanlige. I dag var planen å møte et par tyske turister jeg kom i kontakt med gjennom CouchSurfing, men det gikk i vasken, og ettersom jeg fikk beskjeden litt utpå dagen var det for sent å få til en tur innom Bajkalsjøen før jeg stikker videre. Litt kjipt, men sånn er det. Forhåpentligvis får jeg knipset noen bilder fra toget i morgen.
Jeg har vært innom et gigantisk innendørsmarked i dag og hamstret inn mat til turen. Det jeg har sett av mat fra spisevognene her frister ikke nevneverdig, så det hadde vært kjekt å slippe å ty til utvalget der. Det ser dessuten ut til å variere kraftig hvilke stasjoner man finner folk som selger matvarer, så det er nok ingen god idé å satse på dem.
Har kjøpt inn flere nuddelretter, et brød, litt pålegg, en hel grillet kylling og litt vodka (for å sove bedre, selvsagt), så jeg skal nok klare meg de neste timene.

Farvel til togstasjonen i Novosibirsk. Toget gikk halv 2 om natten, men stasjonen var overraskende full av folk. Flere la som noen slakt utover benkene og snorket høylytt. Det mest fascinerende var hvor uforsiktige de var med å passe på baggasjen og verdisakene sine. Om det var dette, snorkingen eller det at de hvilende tok for mye plass der de lå var grunnen til at sikkerhetsvaktene plutselig bestemte seg for å vekke alle sammen lenge før noe tog kom vet jeg ikke.

Denne kirken, nær sentrum av byen var en smule interessant, ettersom den ser veldig vestlig ut. Det er den første og eneste jeg har sett uten den typiske ortodokse arkitekturen.

Mer eller mindre rett ved siden av lå imidlertid denne kirken, samt et skilt som kunne fortelle at det var et våpenlager her. Våpen og religion går jo gjerne hånd i hånd...

Jeg tenkte det kanskje fikk holde med bilder av de store statuene av gamle Lenin for en stund, men tok nå likevel bilde av denne steinplaten tilegnet gode, gamle Iljitsj. Jeg har ærlig talt ikke tatt meg tid til å oversette det som står skrevet her, men det er vel opplysninger om hvordan han ledet revolusjonen til seier over de hvite her under borgerkrigen. Steinen stod forresten like over gaten for de to kirkene, og det betyr jo at folk av ulike oppfatninger fortsatt kan samles i nærheten av hverandre for å hedre det de tror på. Likhet for alle, enten de er kristne eller kommunister (eventuelt nostalgikere)

 En byste av nok en Helt av Sovjetunionen hvis navn jeg ikke fikk med meg. Dette var rett ved krigsminnesmerket, så han må utvilsomt ha vært soldat. Offiser, antakelig.

Byens krigsminnesmerke. Like etter å ha tatt dette bildet ble jeg tilnærmet av en familie som lurte på om jeg kunne ta bilde av dem. Man er da en høflig turist, så det ble en fin liten photoshoot med intet mindre enn 3 kameraer. De var alle staselig kledd med blomster og det hele. Om det var en slags feiring eller om de var gjester ved et bryllup som nettopp hadde funnet sted i nærheten fikk jeg ikke greie på, og de kunne sannelig ikke nok engelsk til at jeg kunne spørre dem. Dessuten så de aller fleste av bryllupsgjestene ut til å være asiatiske russere (uten at det skal ha noe å si egentlig). Det er definitivt en jevnere fordeling mellom europeiske og asiatiske folk her, og det er jo ikke så overraskende. Et stykke unna hotellet fant jeg "Lille Peking", en russisk form for Chinatown, fullstendig dominert av asiatere. Det forekommer nok en veldig import av biler fra Japan her også. Minst halvparten av alle biler jeg har sett har rattet på høyresiden. Det var en del av dette allerede i Novosibirsk, men ikke i like stor grad.

Denne store veggen var tilegnet helter fra annen verdenskrig, som russerne kaller Den store fedrelandskrigen. Jeg vet ikke om den gjelder for soldater som falt i kamp, lokale karer som utmerket seg eller liknende. Mon tro hvor mange av dem som havnet i GULag etter krigen...

Den ikke fullt så sjarmerende elvepromenaden. Langt borte, omtrent midt i bildet står en statue viet til Aleksander Koltsjak, lederen for hvitegardistene i Sibirområdet under borgerkrigen. Koltsjak støttet den provisoriske regjeringen bestående av representanter fra de fleste politiske grupper (unntatt bolsjevikene, som etter ordre fra Lenin nektet å samarbeide med regjeringen) som tok over etter at tsaren abdiserte under Februarrevolusjonen 1917. Da bolsjevikene grep makten i Oktoberrevolusjonen samme år og borgerkrigen brøt ut ble Koltsjak en lederfigur blandt de hvite og var i en periode leder for et stort landområde fra det østlige Sibir til Uralfjellene. Han mottok imidlertid ikke tilstrekkelig støtte fra Vestmaktene (den amerikanske øverstkommanderende i Russland kunne ikke fordra ham), og da Den røde armé erobret stadig flere områder overlot han styret til Anton Denikin. Han ble tatt til fange av Den tsjekkoslovakiske legionen, som i utgangspunktet støttet de hvite i borgerkrigen, og overlevert til Den røde armé. Etter en kort rettsak ble han henrettet og liket ble kastet i elven på bildet. Han er fortsatt en kontroversiell figur i dagens Russland, men har likevel fått en egen statue på plassen han ble henrettet. Det er mange motsetninger her i landet

Som i Ekaterinburg fant jeg et gjerde med hengelåser festet til seg. Det kan virke som at det er en russisk tradisjon (kanskje i andre land også, jeg har ikke sett det noe annet sted enn her).

"Oleg og Aleksandra. Råd og Kjærlighet". Det russiske ordet "совет" (sovjet) betyr nettopp "råd". Revolusjonen startet med opprettelsen av lokale sovjeter i Russland.

Den velkjente to-hodete russiske ørnen på toppen av den lokale administrasjonsbygningen

 En gjeng unge mennesker (antakeligvis studenter) stod over gaten og demonstrerte, men jeg aner ikke hva det dreide seg om. Jeg prøvde å spørre, men igjen viste det seg at språkkunnskapene skulle hindre meg i å bli noe klokere på hva som foregår rundt meg. Da jeg beveget meg vekk ble jeg tilbudt å signere en navneliste, men ettersom saken deres var et mysterium konkluderte jeg med at det var best å la være.

 Bak demonstrantene, på denne plassen var det satt opp bilder og tekst fra byens historie fra slutten av 1800-tallet til 70-80-årene. De fleste viste ulike folkeforsamlinger opp gjennom årene

Folkehav i revolusjonsåret 1917 foran byens katedral, som så vidt jeg har forstått ble ødelagt under krigen. Skal prøve å finne ut av det

Flere år senere: Massivt fremmøte rundt byens Leninstatue. Jeg lurer litt på om absolutt alle byer i Russland har en statue av ham (også de små byene). Lenin har tilsynelatende blitt påvirket lite av kommunismens fall i Russland, men mange mener jo fortsatt at han var en glimrende fyr, selv i Norge.

I Arbeidergaten var dette trehuset fullstendig nedbrent. Det er en forskjell på arkitekturen her. Lengre øst er det langt flere trehus, også i sentrum, og høye boligblokker er mer sjeldne.

Ved siden av det utbrente huset lå en bisk og koste seg i varmen. Det er ganske mange løshunder her. Jeg så ingen lengre vestover, men her poppet de opp rundt omkring. Denne minner litt om en slags schæferkryssning og fikk meg til å savne Bella hjemme i Norge.

Duer fantes det også nok av. Jeg vet om enkelte mennesker med dueangst, og må innrømme at etter å nesten ha fått en bevinget rotte midt i fleisen har jeg en smule større forståelse for disse menneskene. De så virkelig ikke ut til å bry seg nevneverdig dersom man kom i veien for dem. Selvfølgelig begynte jeg å tenke på Hitchcocks "Fuglene", som ikke gjorde situasjonen bedre.

Sirkus, anyone? Plakaten utenfor kunne lokke med en afrikansk macho-sjimpanse, pelikaner, hester, klovner, papegøyer, kameler, hunder og en fyr med lærjakke og motorsykkel. Hell yeah!

Hilsen fra Novosibirsk

Da er Novosibirsk krysset av på listen over byer å besøke i Russland. Nå gjenstår bare Irkutsk, Khabarovsk og Vladivostok. Etter en 4-timers ventetid på togstasjonen i Ekaterinburg gikk planleggingen (og turen) nesten i vasken da jeg ble nektet adgang på toget. Det viste seg at strekningen St. Petersburg - Nizjnij Novgorod var den eneste hvor utskriften med bookingbekreftelsen fra nettet fungerte som en billett (noe reiseselskapet selvsagt ikke fortalte noe om på forhånd). Jeg måtte først stå og diskutere på russisk med et par konduktører før jeg la på sprang tilbake til stasjonshallen for å prøve å få tak i billetten min. Hele tiden gjentok en stemme i bakhodet "Det var den turen. Nå er det bare å slenge seg på neste fly til Europa..." Det hele gikk heldigvis ganske fort og da jeg kom løpende ut på perrongen fikk jeg slengt meg inn på toget, som var klart til avgang.

Stasjonsbygget i Omsk, vest for Novosibirsk. Togturen hit var ganske kjedelig, så det ble nok av tid til å lese. Det første jeg gjorde da jeg var fremme på stasjonen var å hente de resterende to billettene, så nå bør det ikke bli noe mer togtrøbbel...

Etter en god natts søvn på hotellet, som ligger en kort spasertur unna togstasjonen, var det på tide å pakke snippa og utforske byen. Reiseguiden jeg har med meg kunne fortelle at Novosibirsk har lite å tilby av store severdigheter (det til tross for at det er Russlands tredje største by), og det stemte vel for så vidt. Byen er veldig ny, og ble startet omtrent på samme tid som den transsibirske jernbanen, i 1893. Byens opprinnelige navn var Novonikolajevsk, oppkalt både etter sankt Nikolaj og den regjerende tsar Nikolaj II. Bolsjevikene gav byen sitt nåværende navn i 1926, og ettersom den er såpass ung har det kanskje aldri vært noe poeng i å gå tilbake til det opprinnelige navnet. Det var mange små parker her og der, og det var jo fint. I den ene parken stod denne store tavlen med bilder av Helter av Sovjetunionen (Герои Советского Союза). Jeg tror ikke jeg kjente igjen noen av mennene. 

En sti innover i parken var full av fuglehus i alle farger og fasonger. Fugleliv var det også nok av. På en benk mellom fuglehusene satt en gruppe ungdommer i ring og sang mens en gutt spilte gitar i midten. De så ganske snille ut, men jeg turte ikke fotografere dem...

Disse koselige hundene var det bare å knipse løs på. De lå i den svale skyggen og tigget etter reisepenger. Jeg kunne ikke se noen eier i nærheten og folk la både mynter og sedler i boksen til de to reiseglade kjøterne.

Statuer som denne stod overalt her. Ingen av dem hadde skilter i nærheten av seg, så jeg aner ikke hvem som har laget dem eller hvor mange av dem som er spredt rundt omkring.

Denne kjempeklokka lå i gresset utenfor det jeg antar er byens rådhus. Ulike blomster utgjorde klokkeplaten, og den gikk selvsagt helt nøyaktig.

På siden av denne statuen stod det ulike byer fra øst til vest i Russland. Ettersom byen ble bygget rundt og som følge av den transsibirske jernbanen kan jeg tenke meg at den er viet til den. Dyrene (røyskatter?) er på Novosibirsks våpenskjold. 

En russisk folkehelt: Vladimir Vysotskij (1938-1980).
Vysotskij var først og fremst musiker, men også skuespiller og dikter hvis arbeid har gjort massivt inntrykk på russisk kultur. Hans musikk ble utrolig populær blant den vanlige sovjetiske borger og også i dag er det mange russiske artister som prøver å etterlikne Vysotskij.

Metrostasjon Lenins plass. Novosibirsk domineres fortsatt av sovjetiske steds- og gatenavn, og har i motsetning til mange andre byer ikke forandret stort på disse. Muligens på grunn av byens unge alder.

Leninplassen var selvfølgelig dominert av en enorm statue av Lenin med blafrende kappe i Sibirvinden. På baksiden var det satt opp et marked med suvernirer, mat og gjøglere.

På Lenins venstreside stod disse to arbeiderne som et fredssymbol.

På hans høyreside stod tre soldater fra Den røde arme.

Disse trikkebuss-hybridene finnes i alle byer. Et snodig syn. Mon tro hvor miljøvennlige de er

Ett av flere teatre i byen. Russerne er visst glade i teater. Og ballett, selvfølgelig!

Teatret/konserthallen her passer inn i byens revolusjonære stemning. Teksten på taket kan oversettes til "Oktoberrevolusjonens kultur"

Selvsagt har noen risset inn dette merket et sted i Lenins gate. Anarki er løsningen på våre problemer! Det eller proletariatets diktatur, take your pick...

Like bak hotellet lå det bittelille museet viet til Sergej Mironovitsj Kirov, som bodde i huset i 1905.
Kirov var den populære og mektige partisekretæren i Leningrad, som på sikt kunne utfordret Stalins makt utover 30-tallet. Han ble myrdet i desember 1934 og mange mener Stalin og sikkerhetspolitiet NKVD stod bak (hvilket sikkert stemmer). Det store antallet henrettelser av medvirkende tjenestefolk og sivile, samt enkelte "uhell" (som for eksempel at Kirovs personlige livvakt døde da han falt ut av en bil med NKVD-personell i fart noen dager etter mordet) og det faktum at mordet på Kirov var den utløsende årsaken til de store utrenskingene i 1936 og 1937. Skylden ble i begynnelsen lagt på fascistiske utenlandske spioner, før sovjetiske myndigheter begynte å beskylde den eldre garde i partiet (de såkalte Gammelbolsjevikene) for ugjerningen. Stalin tjente stort på mordet, men historikere har ikke lykkes med å bevise at han stod bak drapet.

For 100 rubler (20 kroner) fikk jeg gå inn i museet og ta bilder. Jeg var til og med heldig nok til å få en guidet tur ettersom jeg var den eneste besøkende i det lille huset. Min guide, en liten, gammel dame, snakket russisk og spurte stadig om jeg forstod hva hun sa (og jeg forstod faktisk en del, men jeg kan ikke garantere at alt jeg skriver her er helt korrekt). Halvveis gjennom museet klappet hun hendene sammen og akket seg over at jeg ikke i det minste kunne tysk, slik som henne.

Denne klokka stod visst bom stille på det nøyaktige tidspunktet for mordet på Kirov. Hun brukte ekstra tid på å banke det inn i hodet mitt, så jeg føler meg ganske sikker på at det stemmer.

Kirovs tehjørne med en gammel samovar på bordet. Samovaren er på mange måter russernes beste venn. En av dem i hvert fall

Mye av det Kirov drev med i Novonikolajevsk var produksjon av propaganda. Her ligger noe av hans arbeid: "Рабочая Газета" (Arbeidsavisen), "Пролетарий" (Proletarisk) og "Правда" (Sannheten), som Stalin senere var redaktør i og som fortsatt eksisterer den dag i dag.

 Selv om jeg ikke kjenner til navnet tror jeg bildet øverst til venstre er Kirov (17-18 år). Jeg burde vel ha skrevet opp det jeg forstod fra guiden. Bildet øverst til høyre viser "medlemmer av de revolusjonære hendelser i 1905"

Kirov mistet foreldrene sine i ung alder og bodde på barnehjem fra han var 7 år gammel.
Jeg mistenker at de to voksne er barnehjemmets bestyrere, herr og fru Kovaltsjuk

Sergej Mironovitsj Kirov. Jeg vet ikke hvem kvinnen til venstre er. Jeg spurte om det var kona hans, men så vidt jeg forstod giftet han seg aldri. Guiden min fortsatte å skravle på lynrask russisk og jeg fikk ikke med meg stort. Litt kjett

Hotel Sibir med sin sovjetiske fasade ser kanskje ikke så innbydende ut, men er det beste hotellet jeg har bodd på hittil. Profesjonelt, komfortabelt, moderne og vestlig. Selv ikke på et såpass stort hotell har jeg snublet over noen utenlandske turister, så jeg lurer på om de i det hele tatt finnes.
Jeg reiser videre til Irkutsk i kveld og skal muligens møte et par tyskere jeg kom i kontakt med via CouchSurfing der på tirsdag. Det ville ikke gjort meg noe å møte noen nye folk her borte, så jeg krysser fingrene for at det ordner seg.
Det var alt for denne gang. Jeg ankommer Irkutsk tidlig mandag morgen, så jeg skal prøve å få oppdatert bloggen i løpet av dagen. Til da!

Reaksjonære og revolusjonære i Ekaterinburg

En noe forsinket rapport fra Ekaterinburg. Jeg var i denne byen fra 20. til 22. juni, men bodde et stykke utenfor sentrum, så det var en lang spasertur langs 8. marsgaten for å komme seg vekk fra de grå betongblokkene og motorveien ved Hotel Parus. Hotellet var ikke noe særlig. Manglet internett, og en god restaurant var ikke å finne i nærheten. Skal bo på Parus i Khabarovsk også, og krysser fingrene for en litt bedre standard der. På avreisedagen bestemte jeg meg for å teste den såkalte "businesslunchen" hotellet tilbød, og fy for no skvip! Fikk først en kald blanding av ris, grønnsaker og majones (Ekaterinburg er visstnok kjent for utsøkt majones), en kald suppe med mye rart i og et glass med noe jeg ikke klarte å finne ut hva var. Risblandingen gikk ned, men suppen og hva det enn var de hadde helt i glasset ble værende. Hovedretten var, så vidt jeg forstod, biff stroganoff med penne ved siden av. Selve biffen var ok, men det var ganske åpenbart at det hele var varmet i en mikrobølgeovn. Pastaen var svett og fæl og det var umulig å spise opp det hele. Med en halvfull (noen vil kanskje si halvtom) tallerken, full suppeskål og fullt drikkeglass foran meg bestemte jeg meg for å benytte sjansen til å stikke av mens kelneren var på bakrommet for å servere den eneste andre gjesten som satt i samme rom. Jeg slang de 130 rublene på bordet og smøg meg ut. Det var ikke noe poeng i å vente på å se hva desserten bestod av...

Dagen før hadde jeg imidlertid vært ute for å titte litt rundt i byen, og det må sies å ha vært en langt triveligere opplevelse!

På vei oppover 8. marsgaten fikk jeg øye på et sirkus/tivoli som jeg gjetter hadde kommet helt fra Moskva. I stedet for å kaste meg på karusellen tok jeg et bilde på trygg avstand. Direktøren på bildet så ikke ut til å være helt i vater...

På Leninplassen tronet en stor statue av gamle Vladimir. Jeg hadde håpet å finne en McDonald's eller noe liknende i umiddelbar nærhet som en liten "that's a shame" til den gamle bolsjeviken, men ble sørgelig skuffet.

Byrådet i Ekaterinburg har et skikkelig sovjetisk preg over seg. Stjernen tronet høyt på himmelen og fungerte som et landemerke for å forhindre at jeg gikk meg vill.

På hvert hjørne av rådhuset stod statuer av friske, flotte arbeidere. Det nye mennesket revolusjonen skulle legge til rette for. Veldig få mennesker her ser sånn ut...

Jeg vet ikke hva dette bygget brukes til, men det skilte seg veldig ut fra den resterende arkitekturen i området og var i det hele tatt ganske fint.

På andre siden av den sjarmerende, men snodige "byinnsjøen" tronet Alle helgeners kirke (usikker på oversettelsen), som ble bygget mellom 2000 og 2003 til minne om drapet på tsar Nikolaj II og hans familie i et hus på området i 1918.

Ekaterinburg sentrum. Selv om sola skinte var det en konstant vind i byen som forhindret varmen i å sette seg skikkelig. Selvsagt merket man den ekstra godt på en såpass åpen plass som her, men den lot seg sannelig ikke stoppe av høye bygg heller...

Nok en statue av Pusjkin, Russlands store sønn

Kirken til ære for tsarfamilien. Kirker som bygges på plasser hvor medlemmer av den russiske kongefamilien har blitt myrdet kalles visst "Blodets kirke", så vidt jeg kan forstå. Familien ble drept i kjelleren av huset de satt i husarrest i etter Oktoberrevolusjonen, kalt Ipatjev-huset. Vaktene skal ha vært brutale, til tider voldelige og moret seg blant annet med å tegne bilder av tsarina Aleksandra i ulike sexposisjoner med den avdøde munken Rasputin. Ipatjev-huset ble revet på 70-tallet etter ordre fra Ekaterinburgs daværende borgermester, Boris Jeltsin. Jeltsin beklaget på 90-tallet på det sterkeste hva sovjetregjeringen gjorde mot kongefamilien, og den russisk-ortodokse kirke utropte keiserparet og barna til helgener.

Statuen utenfor kirkedørene viser tsar Nikolaj II, tsarina Aleksandra, storfyrstinnene Olga, Tatiana, Maria, Anastasia og tsesarevitsj Aleksej. Olga, den eldste av barna, var 22 år da hun ble drept. Aleksej ble ikke eldre enn 13 år.

Keiserinne Aleksandra var svært upopulær i Russland av flere grunner. Det faktum at hun var tysk ble et problem da første verdenskrig brøt ut i 1914, men Rasputins innflytelse over både henne og Nikolaj var nok det mest ødeleggende. Sønnen, Aleksej, var en av mange etterkommere av dronning Victoria av England som led av hemofili (blødersyke), og ble overbeskyttet av frykt for at han kunne pådra seg dødelige skader. Den eneste som så ut til å ha noe hell med å hjelpe Aleksej var Rasputin, og dette sikret ham en mektig posisjon ved tsarens hoff. Nikolaj, men i størst grad Aleksandra fulgte munkens råd i frykt for at noe annet ville resultere i sønnens død. Aleksandra var overbevist om at han var en hellig mann med overnaturlige evner. Da Nikolaj tok personlig kommando over den russiske hæren under første verdenskrig satt keiserinnen igjen i Petrograd med makten, hvilket betydde ytterligere makt og innflytelse til Rasputin. Han ble imidlertid myrdet av noen aristokrater ledet av fyrst Feliks Jusupov i desember 1916. Historien rundt drapet er brutal, men svært interessant. Lesing anbefales!

Fotografier inne i kirken var strengt forbudt. Innendørs må kvinner bære sjal på hodet og russerne korset seg før de entret kirken. Det var en rekke bilder og malerier av familien, Jesus og andre helgener der inne, mens gamle, små nonner styrte og stelte.

Denne statuen av Jakov Sverdlov stod noen kvartaler bortenfor i Lenins gate. Som tidligere nevnt ble Ekaterinburg omdøpt til Sverdlovsk etter hans død, og i det russiske togsystemet står det fremdeles "Sverdlovsk" for Ekaterinburg og "Gorkij" for Nizjnij Novgorod.

En sluse førte vannet fra byens lille innsjø videre nedover som en elv. De fire bokstavene er begynnelsen på Sverdlovsk, det tidligere navnet. På den andre siden stod det Ekaterinburg.

Vannet fortsetter nedover mot dette fantastisk stygge tårnet hvis hensikt er uklar for meg. Jeg gikk forbi det på nært hold noen ganger, men fant det ikke nødvendig å fotografere det. Legg forresten merke til alle hengelåsene på gjerdet...

Det er visst en tradisjon for unge par å henge opp en hengelås med navnene sine på langs dette gjerdet (det var hundrevis av dem). Jeg har ikke sett det noen andre steder, men det er kanskje vanlig i andre land/byer også? Ikke vet jeg. På denne står det "Andrej og Maria". Mon tro om de fortsatt er kjærester. Selv om jeg hater å innrømme det er det jo en litt søt ting å gjøre.

Sverdlov finner du overalt i byen. Dette er fra venstre side av veggen foran Rådhuset

På høyresiden finner man Lenin (hvor vanlig er den setningen?)