Hilsen fra Novosibirsk

Da er Novosibirsk krysset av på listen over byer å besøke i Russland. Nå gjenstår bare Irkutsk, Khabarovsk og Vladivostok. Etter en 4-timers ventetid på togstasjonen i Ekaterinburg gikk planleggingen (og turen) nesten i vasken da jeg ble nektet adgang på toget. Det viste seg at strekningen St. Petersburg - Nizjnij Novgorod var den eneste hvor utskriften med bookingbekreftelsen fra nettet fungerte som en billett (noe reiseselskapet selvsagt ikke fortalte noe om på forhånd). Jeg måtte først stå og diskutere på russisk med et par konduktører før jeg la på sprang tilbake til stasjonshallen for å prøve å få tak i billetten min. Hele tiden gjentok en stemme i bakhodet "Det var den turen. Nå er det bare å slenge seg på neste fly til Europa..." Det hele gikk heldigvis ganske fort og da jeg kom løpende ut på perrongen fikk jeg slengt meg inn på toget, som var klart til avgang.

Stasjonsbygget i Omsk, vest for Novosibirsk. Togturen hit var ganske kjedelig, så det ble nok av tid til å lese. Det første jeg gjorde da jeg var fremme på stasjonen var å hente de resterende to billettene, så nå bør det ikke bli noe mer togtrøbbel...

Etter en god natts søvn på hotellet, som ligger en kort spasertur unna togstasjonen, var det på tide å pakke snippa og utforske byen. Reiseguiden jeg har med meg kunne fortelle at Novosibirsk har lite å tilby av store severdigheter (det til tross for at det er Russlands tredje største by), og det stemte vel for så vidt. Byen er veldig ny, og ble startet omtrent på samme tid som den transsibirske jernbanen, i 1893. Byens opprinnelige navn var Novonikolajevsk, oppkalt både etter sankt Nikolaj og den regjerende tsar Nikolaj II. Bolsjevikene gav byen sitt nåværende navn i 1926, og ettersom den er såpass ung har det kanskje aldri vært noe poeng i å gå tilbake til det opprinnelige navnet. Det var mange små parker her og der, og det var jo fint. I den ene parken stod denne store tavlen med bilder av Helter av Sovjetunionen (Герои Советского Союза). Jeg tror ikke jeg kjente igjen noen av mennene. 

En sti innover i parken var full av fuglehus i alle farger og fasonger. Fugleliv var det også nok av. På en benk mellom fuglehusene satt en gruppe ungdommer i ring og sang mens en gutt spilte gitar i midten. De så ganske snille ut, men jeg turte ikke fotografere dem...

Disse koselige hundene var det bare å knipse løs på. De lå i den svale skyggen og tigget etter reisepenger. Jeg kunne ikke se noen eier i nærheten og folk la både mynter og sedler i boksen til de to reiseglade kjøterne.

Statuer som denne stod overalt her. Ingen av dem hadde skilter i nærheten av seg, så jeg aner ikke hvem som har laget dem eller hvor mange av dem som er spredt rundt omkring.

Denne kjempeklokka lå i gresset utenfor det jeg antar er byens rådhus. Ulike blomster utgjorde klokkeplaten, og den gikk selvsagt helt nøyaktig.

På siden av denne statuen stod det ulike byer fra øst til vest i Russland. Ettersom byen ble bygget rundt og som følge av den transsibirske jernbanen kan jeg tenke meg at den er viet til den. Dyrene (røyskatter?) er på Novosibirsks våpenskjold. 

En russisk folkehelt: Vladimir Vysotskij (1938-1980).
Vysotskij var først og fremst musiker, men også skuespiller og dikter hvis arbeid har gjort massivt inntrykk på russisk kultur. Hans musikk ble utrolig populær blant den vanlige sovjetiske borger og også i dag er det mange russiske artister som prøver å etterlikne Vysotskij.

Metrostasjon Lenins plass. Novosibirsk domineres fortsatt av sovjetiske steds- og gatenavn, og har i motsetning til mange andre byer ikke forandret stort på disse. Muligens på grunn av byens unge alder.

Leninplassen var selvfølgelig dominert av en enorm statue av Lenin med blafrende kappe i Sibirvinden. På baksiden var det satt opp et marked med suvernirer, mat og gjøglere.

På Lenins venstreside stod disse to arbeiderne som et fredssymbol.

På hans høyreside stod tre soldater fra Den røde arme.

Disse trikkebuss-hybridene finnes i alle byer. Et snodig syn. Mon tro hvor miljøvennlige de er

Ett av flere teatre i byen. Russerne er visst glade i teater. Og ballett, selvfølgelig!

Teatret/konserthallen her passer inn i byens revolusjonære stemning. Teksten på taket kan oversettes til "Oktoberrevolusjonens kultur"

Selvsagt har noen risset inn dette merket et sted i Lenins gate. Anarki er løsningen på våre problemer! Det eller proletariatets diktatur, take your pick...

Like bak hotellet lå det bittelille museet viet til Sergej Mironovitsj Kirov, som bodde i huset i 1905.
Kirov var den populære og mektige partisekretæren i Leningrad, som på sikt kunne utfordret Stalins makt utover 30-tallet. Han ble myrdet i desember 1934 og mange mener Stalin og sikkerhetspolitiet NKVD stod bak (hvilket sikkert stemmer). Det store antallet henrettelser av medvirkende tjenestefolk og sivile, samt enkelte "uhell" (som for eksempel at Kirovs personlige livvakt døde da han falt ut av en bil med NKVD-personell i fart noen dager etter mordet) og det faktum at mordet på Kirov var den utløsende årsaken til de store utrenskingene i 1936 og 1937. Skylden ble i begynnelsen lagt på fascistiske utenlandske spioner, før sovjetiske myndigheter begynte å beskylde den eldre garde i partiet (de såkalte Gammelbolsjevikene) for ugjerningen. Stalin tjente stort på mordet, men historikere har ikke lykkes med å bevise at han stod bak drapet.

For 100 rubler (20 kroner) fikk jeg gå inn i museet og ta bilder. Jeg var til og med heldig nok til å få en guidet tur ettersom jeg var den eneste besøkende i det lille huset. Min guide, en liten, gammel dame, snakket russisk og spurte stadig om jeg forstod hva hun sa (og jeg forstod faktisk en del, men jeg kan ikke garantere at alt jeg skriver her er helt korrekt). Halvveis gjennom museet klappet hun hendene sammen og akket seg over at jeg ikke i det minste kunne tysk, slik som henne.

Denne klokka stod visst bom stille på det nøyaktige tidspunktet for mordet på Kirov. Hun brukte ekstra tid på å banke det inn i hodet mitt, så jeg føler meg ganske sikker på at det stemmer.

Kirovs tehjørne med en gammel samovar på bordet. Samovaren er på mange måter russernes beste venn. En av dem i hvert fall

Mye av det Kirov drev med i Novonikolajevsk var produksjon av propaganda. Her ligger noe av hans arbeid: "Рабочая Газета" (Arbeidsavisen), "Пролетарий" (Proletarisk) og "Правда" (Sannheten), som Stalin senere var redaktør i og som fortsatt eksisterer den dag i dag.

 Selv om jeg ikke kjenner til navnet tror jeg bildet øverst til venstre er Kirov (17-18 år). Jeg burde vel ha skrevet opp det jeg forstod fra guiden. Bildet øverst til høyre viser "medlemmer av de revolusjonære hendelser i 1905"

Kirov mistet foreldrene sine i ung alder og bodde på barnehjem fra han var 7 år gammel.
Jeg mistenker at de to voksne er barnehjemmets bestyrere, herr og fru Kovaltsjuk

Sergej Mironovitsj Kirov. Jeg vet ikke hvem kvinnen til venstre er. Jeg spurte om det var kona hans, men så vidt jeg forstod giftet han seg aldri. Guiden min fortsatte å skravle på lynrask russisk og jeg fikk ikke med meg stort. Litt kjett

Hotel Sibir med sin sovjetiske fasade ser kanskje ikke så innbydende ut, men er det beste hotellet jeg har bodd på hittil. Profesjonelt, komfortabelt, moderne og vestlig. Selv ikke på et såpass stort hotell har jeg snublet over noen utenlandske turister, så jeg lurer på om de i det hele tatt finnes.
Jeg reiser videre til Irkutsk i kveld og skal muligens møte et par tyskere jeg kom i kontakt med via CouchSurfing der på tirsdag. Det ville ikke gjort meg noe å møte noen nye folk her borte, så jeg krysser fingrene for at det ordner seg.
Det var alt for denne gang. Jeg ankommer Irkutsk tidlig mandag morgen, så jeg skal prøve å få oppdatert bloggen i løpet av dagen. Til da!